Charles Darwin og Epikurs spøkelse
Oversatt herfra.

Bilde 1. Gresk filosof Epikur

Redaktørens notat: Vi er glade for å presentere en ny serie av Neil Thomas, Reader Emeritus ved University of Durham, "Charles Darwin and the Ghost of Epicurus." Dette er den første artikkelen i serien. Se her for utgitte artikler så langt (eng). Professor Thomas sin nylig utgitte bok er Taking Leave of Darwin: A Longtime Agnostic Discovers the Case for Design (Discovery Institute Press) -lenke.

Hvor rart det enn kan virke til å begynne med, kan darwinisme, sett fra et filosofisk perspektiv, mer nøyaktig forstås som en sen understrøm av gammel spekulativ tankegang, enn som vitenskap i den strengere, moderne betydningen av dette begrepet. Faktisk så noen klassisk utdannede samtidige av Darwin idéene hans som lite annet enn en 1800-talls oppfrisking av tanker som de en gang hadde studert i antikke greske og latinske forfattere, i deres universitetstid. "Jeg kan ikke forstå hvorfor dere vitenskapelige mennesker gjør så mye oppstyr om Darwin. Hvorfor, det er alt i Lukrets," ymtet den viktorianske pedagogen og poeten Matthew Arnold til en biologiprofessor i sin krets. (1)

Grunnlaget for darwinistisk materialisme

For den antikke greske forfatteren Epikur og hans senere romerske etterfølger, Lukrets, skulle hele mysteriet med verdens ærefrykt-fremkallende kompleksitet søkes i forskjellige former og gjenstander tilfeldig generert av en tilfeldig samhandling mellom elementer. Liv og sinn, lød den (ubegrunnede) påstanden, hadde blitt til som de fremvoksende egenskapene til spesielle typer atomkonfigurasjon (derav begrepet "atomisme" som vanligvis brukes på denne filosofiske skolen). I vage og spørrende ord ble det hevdet at naturen hadde utviklet seg 'spontant' (magisk?) til mer komplekse kombinasjoner, drevet av rent betingede hendelser. Planter og dyr hadde "utviklet seg" via den utvidede prosessen med prøving og feiling, som Darwin senere ville betegne som 'naturlig utvalg'.

Kort sagt, Epikur hadde tenkt på naturen som et aggregat av materielle enheter drevet av blinde og uforanderlige naturlover, for senere å bli bedre kjent for den moderne verden under overskriften darwinistisk materialisme.

Atomisme-læren gjorde klart unødvendig å påkalle enhver gresk demiurg eller opprinnelig skaper. I følge den merkelig hybride oppfatningen til Lucretius, eksisterte guder, men bebodde et eget intermundia eller mellomrike hvor de stort sett forble likegyldige til menneskelige bekymringer. Epikur var fiendtlig innstilt til de lunefulle, omsorgsløse og amoralske gudene i det antikke greske panteonet, så fiendtlig faktisk at han tenkte ut sin filosofi som en slags balsam for sjelen eller åndelig terapi for sine jevnaldrende. Hans ambisjon som filosof var å gjøre det mulig for mennesker å leve i enkelt vennskap med hverandre, uten å måtte frykte gudene eller frykt for liv etter døden. (2)

 

Bilde 2. Nær sammenheng antikk filosofi og nåtidig vitenskap/livssyn

Gammel psykologisk terapi

Det øverste gode for Epikur var at folk skulle være frie til å leve ut sin tildelte levetid uten frykt for at det verste gjensto. Hans endelige mål var å bringe trøst og sinnsro (ataraxia) til sine medmennesker med alle slike argumenterende og retoriske midler, som han kunne mønstre. Atomisme var på en måte ikke så mye det vi i dag ville betraktet som (nøytral) vitenskap eller objektive filosofiske spekulasjoner, som en aktivistisk form for psykologisk terapi for sine athenske medborgere, som han anså for å være undertrykt av uheldige kosmiske krefter som gudene var personifikasjonene av.

Neste: Opplysningstiden vender tilbake til atomismen -lenke.

Referanser:
1. Se John W. Judd, The Coming of Evolution, originally 1912 (republished, Gloucester: Echo), p. 13.
2. Det vil bli husket at når Aeneas møter sin far i underverdenen i Virgils Aeneid, er det et ganske deprimerende sted for evig dysterhet - selv om det ikke bevitner de levende plagene til den kristne helveteslæren.

 

Bilde 3. Menneskelig velferd det høyeste gode (?)

Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund